Noen mennesker er sterkere enn andre. Tøffere, røffere, mer slitesterke.
Ikke fordi de nødvendigvis har satt seg det som mål, men fordi omstendighetene har krevet det av dem.
Man kan som oftest ikke se det på dem, men mange kjemper daglige kamper for å overleve. Kamper som ville tatt pusten fra en hvilken som helst person, men som disse menneskene - fighterne - har vært nødt til å utkjempe helt fra de var ganske små.
Mange ender opp med blåmerker og arr - noen på utsiden, men de største merkene kan ikke sees. De sitter på innsiden, og det er de som gjør mest vondt. Det er de som tar tid å lege.
Mange fightere fortsetter å kjempe, ofte kun for å fortsette å eksistere i en tilværelse som andre tar for gitt. Noen blir til slutt så slitne, og får så store arr at de velger å gi opp kampen.
Jeg er en fighter. Og jeg vet med meg selv at jeg er nødt til å fortsette å kjempe, om ikke for noe annet, så for å hedre minnet til de som har falt på slagmarken.
Det er når man kommer hjem klokken 02 på en søndagsmorgen, når det ennå ikke har blitt ordentlig mørkt, at man innser meningen med livet. Mens man står med en røyk i kjeften og ser på solen som er på vei til å snu, det er da det blir klart at det ikke finnes noen mening med livet.
Den eneste meningen som finnes er å leve - og forsøke å gjøre det beste ut av det - til man dør. Det er en bittersøt oppdagelse, og jeg tror ikke man fullt og helt forstår konturene av den før man ligger på sitt dødsleie, men i det minste kan man trøste seg med at man nettopp har blitt smartere enn hundretusenvis av filosofer som har levd før en og forsøkt å forstå meningen med sin egen tilværelse.
Kanskje på grunn av en underliggende, grunnleggende frykt i meg for å miste dem jeg er glad i. Kanskje fordi jeg er dårlig til å holde jevnlig kontakt over store avstander. Herregud, jeg er dårlig til å holde kontakt over små avstander, med de jeg ikke forholder meg til på en daglig basis. Jeg har imidlertid bevist for meg selv det siste året at det er mulig. Alt skal visst være mulig hvis man ønsker det sterkt nok.
Det sies at "if you love something, let it go, if it comes back it's yours". Det gir mening, men er veldig vanskelig å forholde seg til i praksis. Hvertfall for meg.Hvorfor skulle det forresten ikke være det? Hvis man ikke brydde seg, hvorfor skulle man ta seg bryet med å være nær i utgangspunktet?
Den beste måten å unngå problemet på er selvsagt å ikke si farvel, men da risikerer man å angre på å ikke ha gjort det.
Jeg tror jeg skal begynne å si "sees snart igjen" istedet. Det er så mye finere.
For de som ikke har fått det med seg, publiserte jeg for en stund siden en bok. Den er nå, etter mye om og men, tilgjengelig på verdens største netthandel Amazon, både i England og USA.
Utgivelsesprosessen er nå nesten komplett, men jeg arbeider med en ebok og har nå tenkt å gi ut en innbundet versjon av boken som også blir tilgjengelig på Amazon. Om du er interessert, kan du finne en av novellene i PDF-versjon her. Den norske versjonen av boken kan kjøpes her.
For å feire utgivelsen på Amazon, vil jeg publisere en av de andre novellene i boken her på bloggen. Dette er en av dem jeg er mest stolt av.
Novelle nr. 10
Politimester Karl Frantzen begynte å bli utålmodig. Han stod plantet i familiens sjekte og speidet innover småbåthavnen, hvor hans datter Eva kom først, løftende på et par strandstoler og konen hans kom bakerst bærende på deres yngste sønn. "Kommer dere snart," hoiet han med sin kraftige stemme på bred kristiansandsdialekt.
-Jada, jada!
Eva sukket. "Hvorfor er det alltid jeg som må løfte de tunge tingene", tenkte hun for seg selv. Egentlig kunne hun tenkt seg å være hjemme alene denne ferien, i stedet for å reise ut til hytten slik de alltid gjorde. Men tanken på å møte Markus igjen gjorde henne varm inni seg.
Markus var enebarn og bodde med sine foreldre i Oslo. Evas foreldre hadde bodd der da hun var liten, men så lenge hun kunne erindre hadde hun bodd i Kristiansand.Foreldrene hennes hadde imidlertid holdt kontakten med foreldrene til Markus, og han var på mange måter som en bror for henne, selv om de som regel bare var sammen i sommer og påskeferiene. Da var de til gjengjeld som erteris.
-Var det alt?
Karl så seg rundt i båten da Eva hadde lempet strandstolene om bord.
-Ja, det var det. Kom igjen nå, Markus og de venter sikkert på oss allerede!
-Vel, vel, da får vi dra da.
Eva hadde allerede kommet seg forrest på båten og kastet fortøyningen. Et kvarter senere hadde sjekten putret seg fra småbåthavnen på Lund til havnen i Kristiansand, hvor familien Karlsen stod oppstilt med alt sitt pikkpakk. Først i land var Eva, hun tok med seg fortøyningen og kastet seg om halsen på Markus med én gang.
-Hei, godt å se deg igjen!
De smilte til hverandre. Eva merket at hun hadde savnet lukten av det kullsvarte håret hans, som duftet svakt av appelsin, den litt skjeve munnen hans som virket skjevere når han smilte, og synet av de mørkebrune øynene hans.
Snart hadde alle kommet seg om bord i den ny-beisede sjekten som sakte men sikkert tøffet ut i den Sørlandske skjærgården.
-Jeg fryser på armene, kjenn! Åh, så deilig å være ute på sjøen!
Eva strakk ut armen mot Markus, han kjente, nikket. Hun hadde gåsehud.
-Hva tenker du på? Du er så stille.
Hun så intenst på ham, mens han snudde hodet langsomt bort fra det lille vinduet som vendte ut mot sjøen og myste mot henne.
"Jeg vet ikke", sa han. "Det er så vanvittig varmt, i det siste har det føltes som om det har blitt varmere for hver eneste dag som har gått."
-Markus, Eva! Dere skal ikke komme opp på dekk? Vi har ferske reker og hvitvin her, dere kan få hvert deres glass!
-Ikke nå pappa, jeg orker ikke!
Eva reiste seg. "Jeg går opp", sa hun. "Er lei av å sitte her, vi er snart fremme."
Markus fortsatte å stirre ut av vinduet. "Kanskje jeg kommer opp om litt."
Oppe på dekk i den ny-beisede sjekten satt familien Frantzen og Karlsen rundt et lite bord og spiste reker.Faren til Eva, en skjeggete, bebrillet mann med pondus og pipe satt og holdt en hånd på rattet mens han plukket til seg reker med den andre.
-Hei Eva! Kommer ikke Markus?
Moren til Eva så forundret på henne.
-Nei, han ville fortsette å være nede. Jeg tror han ville være i fred.
"Han er sikkert bare trøtt", repliserte Markus sin mor.
Eva satte seg på den lille krakken som stod nærmest henne, plukket til seg en reke og myste ut mot sjøen. I takt med sjektens putring gled de stadig lengre ut i havgapet, men var fortsatt omgitt av massevis av holmer, skjær og øyer av varierende størrelse. Her og der ble de forbipassert av andre båter, noen med familier som så ut som om de skulle på ferie i likhet med dem selv, andre med et par enslige fiskere ombord.
Vanligvis elsket hun dette livet. Hun elsket å være på sørlandskysten, slikke sol, lese bøker, høre på radio, og ikke måtte tenke på skole. Så langt gjorde hun det nå også, men hun kunne ikke la være å føle på en understrøm av usikkerhet.
Hva den kom av, visste hun ikke, men i sitt stille sinn mistenkte hun at det hadde noe å gjøre med at Markus, som vanligvis var fra seg av begeistring for å se henne igjen, nå mest av alt virket som om han ville være alene og fordypet i sine egne tanker. Og så var det varmen. Herregud for en varme. Det hadde vært overnaturlig varmt hele måneden, men i løpet av de siste to dagene var varmen blitt nesten uholdbar.
Hun snudde seg mot sin far, som pattet fornøyd på pipen sin og vekslet mellom å stirre på kartet som var teipet på veggen ved siden av ham og å holde utkikk etter motgående trafikk og uforutsette skjær.
-Er vi snart fremme?
-Snart, Eva. Jeg tipper vi har en halvtime igjen, omtrent. Det skal bli deilig å komme ut på hytta igjen, ikke sant?
-Mhm.
De voksne var ikke opptatt av varmen i det hele tatt, det de snakket om var Watergate-skandalen i USA. Det var det eneste som ble snakket om på radioen også, om igjen og om igjen.
Eva konkluderte med at de måtte ha fått det med seg, men antatt at det var normalt, eller simpelthen ikke brydd seg fordi de ikke trodde de kunne gjøre noe med det fra eller til. Og det kunne de jo for så vidt ikke heller. Bortsett fra å reise ut til hytta, selvfølgelig. Her ute på sjøen var det svalere, det var det alltid.
Moren til Eva satt som alltid og pludret med lille-John på fanget, og var bare delvis involvert i samtalen til de andre. Lille-John var to år og het egentlig John, men alle kalte ham bare lille-John, siden han var oppkalt etter Evas bestefar.
Da Eva hadde gått helt foran på båten for å gjøre seg klar til å fortøye, kom Markus endelig opp fra under dekk. "Jeg skal ha den øverste køyen", skrek han. "Ikke sjans", skrek Eva tilbake og kastet seg i land, hev fortøyningen foran seg, før hun skyndte seg å lage en rask båtmannsknop og løp alt hun kunne etter Markus som allerede lå noen meter foran henne.
Solen som stod høyt på himmelen brant henne i ansiktet, men hun tenkte ikke over det. Alle sansene var opptatt med å gjenkjenne lukter, lyder og synsinntrykk mens hun løp gjennom det varme gresset.
Hytten lå på en liten høyde rett overfor bryggen, og var eid av firmaet Markus sin far jobbet for. Han pleide å sørge for at han fikk leie den i to uker omtrent rett etter at skolen sluttet.
Idet Eva var kommet helt på toppen av høyden holdt Markus allerede på å låse seg inn i huset.Hun spurtet alt hun kunne, hev seg under armen til Markus akkurat idet han åpnet døren, sprang gjennom stuen og inn på soverommet hun og Markus pleide å ligge på.
"Tok deg", skrek hun triumferende idet Markus entret rommet med utsikt over sjøen bare noen sekunder senere. ?Det der var juks?, sa han, ?men jeg skal være snill og ikke kverulere?.
-Haha, du må lære deg at det ikke lønner seg å åpne døren.
-Jeg har falt for den før, har jeg ikke?
"Du gjorde det i hvert fall i fjor", repliserte Eva lattermildt.
-Gidder du åpne vinduet forresten?
Markus nikket gjenkjennende.
-Det føles ut som om jeg holder på å smelte!
Utenfor vinduet dukket faren til Markus opp, bærende på poser.
-Kom dere ned til båten, begge to ? dere må hjelpe til med å bære!
«Jada, jada,» ropte Markus irritert. Han gikk motvillig ut av rommet og signaliserte at Eva skulle følge etter.
?Bare gå foran, jeg kommer?, ropte hun fra den øverste køyen.
Med et gjesp lukket Eva øynene sine og sovnet på puten bak seg.
*
Inne fra stuen kunne hun høre navnet sitt bli ropt ut. Hun spratt opp fra køyen, hoppet ned på gulvet og fortsatte inn i stuen.
-Vil du bli med på Monopol?
Moren og faren hennes så spørrende på henne, mens moren og faren til Markus plasserte ut brikker med ryggene vendt mot.
-Ikke akkurat nå, vet dere hvor Markus er?
-Han gikk ut for noen minutt siden, sa han ikke orket å spille Monopol akkurat nå.
-Er det greit for dere om jeg går og leter etter ham?
-Selvsagt, bare ikke gå inn i skogen alene uten lommelykt!
Hun lukket døren etter seg, myste ut i mørket og begynte å gå nedover mot sjøen. Følelsen av gress under føttene gjorde henne mildt euforisk, nesten ekstatisk. Selv om det var så varmt at hun umulig kunne få sove, klarte hun ikke å irritere seg over det. Akkurat nå føltes det bare behagelig. Nede ved bryggen lå Markus og kikket opp på stjernehimmelen.Hun gikk stille og la seg ved siden av ham, uten å si et ord.
"Har du lagt merke til noe," spurte Markus uten å se på henne.
"Nei, men jeg gjør det nå," svarte hun umiddelbart med øynene festet på en rød prikk som forrige kveld kun hadde fortont seg som en ubetydelighet. Nå var den blitt minst dobbelt så stor, og så ut som om den blafret i takt med hetebølgene som formelig slo mot dem.
"Jeg lurer på hva det er," sa hun og så på ham.
-Jeg vet ikke, men jeg liker det ikke. Hva det enn er, gir det meg en uggen følelse. Husker du forresten at vi pleide å sitte her på bryggen i flere timer og fange krabber da vi var mindre?
Han snudde seg mens han snakket, stirret på henne og smilte svakt.
-Ja, det gjør jeg. Det var utrolig gøy, jeg husker at jeg alltid prøvde å få tak i større og større krabber, for jeg ville så gjerne fange en som jeg kunne spise!
-Heheh.
-Hehehe!
Eva reiste seg. "Jeg vil bade", sa hun og tok Markus i hånden.
-Nå? Klokken er elleve på kvelden!
-Ja, nå. Tror du jeg mente i morgen? Det er jo råvarmt ute.
Markus så forundret på henne, men reiste seg. Han fikk så vidt kommet seg på bena før Eva dyttet ham ned i vannet.
-Dust!
-Haha, du trenger ikke skifte, klærne dine kommer til å være tørre i morgen når du våkner.
Før noen av dem fikk tenkt seg om hoppet Eva uti. Å, som hun elsket følelsen av det våte, kalde, salte vannet mot huden sin. Klærne gjorde det vanskelig å bevege seg, men i det minste hadde hun ikke sko på seg. Hun åpnet øynene, de svidde litt, orienterte seg, fikk øye på bena til Markus og dro ham under, inntil seg. Holdt rundt den tynne, nærmest spinkle kroppen, nølte et øyeblikk før hun kysset ham. Det føltes deilig. Markus var tydeligvis enig, de mørkebrune øynene hans var lukket, og hun kunne kjenne at tungen hans berørte hennes. Snart åpnet han øynene sine, stirret lenge og intenst inn i hennes, før han sparket med bena og dro henne med seg til overflaten. Der tok han tak i henne og dro henne enda tettere inntil seg. Vannet som ble opplyst av den svakt glødende månen fikk det blonde, krøllete håret hennes til å funkle som om det var innsatt med sølv, og komplimenterte den lyse huden hennes. Lukten av saltvann, Markus sin sødmefylte kroppslukt og pollen fra trærne inne på land fikk Evas mage til å fylles med sommerfugler. Hun visste ikke nøyaktig hva det var hun følte, men hun likte det. Snart lå begge to i det tørre gresset omfavnet av hverandre. "Ta på meg", hvisket hun.
Da de reiste seg og gikk mot hytten var det med vissheten om at det som nettopp var skjedd, aldri kom til å hende igjen for noen av dem.
Innenfor hadde alle lagt seg til å sove, og den totale stillhet som rådet skapte en følelse av vakuumpakket ensomhet, innhyllet i en bekmørk tropenatt. Utmattet sluknet de på sofaen, tellende på hverandres hjerteslag.
*
Eva våknet brått og plutselig av lyder som minnet om knitring og fresing rundt hytten.
Hun kikket forvirret rundt seg, og innså at Markus fortsatt lå i armkroken hennes. Et raskt blikk ut av stuevinduet avslørte at landskapet utenfor stod i brann. Flammene slikket oppover trestammene med en tilsynelatende ustoppelig styrke, og vinden fra sjøen så ikke ut til å gjøre ting bedre.
Markus sov tungt, men hun ristet og slet til han omsider våknet.
-Markus, det brenner!
-Hæ? Tuller du med meg?
-Nei, herregud, se ut!
Et blikk var nok - Markus kastet seg ut av sofaen, over gulvet og inn på soverommet til foreldrene sine.
Snart stod begge familiene ute foran hytten, uten å forstå hva som foregikk. Landskapet rundt dem var pepret med steiner i alle størrelser, mange av dem fortsatt rødglødende.
Markus så opp - det var som han hadde fryktet - himmelen over dem var mørklagt av aske, og prikken fra forrige kveld opptok nå mesteparten av himmelen. Markus kysset Eva så intenst han kunne.
De andre holdt rundt hverandre, stirret i et øyeblikk opp på den glødende himmelen og lukket øynene før de ble omkranset av et altoppslukende brak.
Da har jeg mekket ny bloggheader, inspirert av Jhonatan Kalsnes. Kanskje ikke verdens beste Photoshop-jobb, men god nok til at jeg lar det passere. Jeg har ikke tid til å tegne for øyeblikket, men jeg kjedet meg i går, og tenkte jeg fikk få utløp for kreativiteten min på en annen måte.
Tiden er nå kommet for å presentere en ny sak jeg skrev på nettjournalistikkurset - dette er den saken jeg ble nest mest fornøyd med.
FrP 40 år
Fremskrittspartiet er i dag 40 år, og feirer blant annet med fremvisning av dokumentarfilm på Saga Kino i Oslo.
Feirer seg selv: Fremskrittspartiet, her representert ved Siv Jensen og Carl I. Hagen, feirer seg selv på Saga Kino i Oslo. Foto: Fremskrittspartiet, pressebilde
Jubileet har blitt markert av lokallag over hele landet i løpet av helgen, og i en historisk markering skal Fremskrittspartiet i dag feire seg selv på Saga Kino, på dagen 40 år etter at Anders Lange stiftet partiet på samme sted i 1973.
På tross av at partiet står foran det som i en pressemelding omtales som dets viktigste valgkamp noensinne, understreker partileder Siv Jensen overfor Nettopp at partiet ikke skal i regjering bare for å komme i regjering.
- Hvis velgerne legger til rette for det og Fremskrittspartiet får gjennomslag når vi setter oss til forhandlingsbordet med de andre partiene, er vi klare for å ta del i regjering. Vi har ambisjoner om å få gjennomført viktige deler av vår politikk, og derfor blir forhandlingene med de andre partiene avgjørende.
Jensen forteller at hovedfeiringen vil foregå på landsmøtet i slutten av mai.
- Den store hovedfeiringen skjer da, fordi i dag vil det dessverre ikke være plass til alle som kunne tenke seg å være med. Derfor skal vi selvfølgelig også markere dette i forbindelse med vårt landsmøte, men i dag skal vi prøve å vise frem et historisk bilde på reisen Fremskrittspartiet har vært gjennom, og prøve å løfte blikket og se litt fremover.
Selv om ringen skal sluttes på Saga Kino, mener Jensen at partiet har forandret seg kraftig siden det ble stiftet av Anders Lange.
- Partiet er i dag definitivt et helt annet. Da Anders Lange i sin tid stiftet partiet, var det først og fremst som en protestbevegelse. Nå er dette et ansvarlig parti som er rede til å påta seg regjeringsansvar og få gjennomført den politikken vi har jobbet for i 40 år.
I morgen er det eksamen i komparativ politikk, som jeg er hellig overbevist om at jeg kommer til å stryke på. Men jeg møter opp jeg - har trossalt aldri gått glipp av en sjanse til å pine meg selv, så hvorfor begynne nå?
Hvis jeg består den - glimrende! Da trenger jeg ikke tenke mer på å ta opp de studiepoengene jeg mangler fra Ex. Fac på NTNU. Hvis ikke må jeg ta opp eksamen på nytt neste semester.
I så fall håper jeg virkelig at det ikke er for sent å melde seg opp til å ta den første journalistikkeksamen på nytt, hvilket jeg fikk sendt en mail om i dag, selv om jeg skulle ha gjort det for flere uker siden.
Hvis det viser seg å være for sent, hjelper det ikke om jeg får en A på nettjournalistikkeksamen (kommer aldri til å skje!), jeg vil fortsatt være nødt til å ta en eksamen på nytt for å få C i snitt.
Og siden første klasse i journalistikk til neste år ikke har journalistikk i løpet av hele det første semesteret sitt, kan jeg først ta opp en eksamen våren 2014. Fordelen er forhåpentligvis at på det tidspunktet burde jeg kunne så mye at det ikke burde være noe problem å få en C i Journalistikk I eller Medievitenskap...
Hvis jeg kan ta eksamen på nytt denne våren, blir det antagelig i juni. Det byr på logistikkproblemer. Egentlig vil jeg til Bergen og besøke bruttern + kusine i medio juni, men hvis jeg skal ta eksamen på nytt må jeg antagelig bare glemme det, i og med at jeg fikk vite i dag at jeg må sette av 13. til 14. juni for å være i Oslo.
I slutten av mai/begynnelsen av juni skal jeg nemlig til Trondheim, fordi jeg må. Akkurat nå kommer jeg til å visne hvis jeg ikke drar dit, så det er førstepri.
Altså ser det ut som om juni kan bli en ganske hektisk måned for meg, hvor jeg først drar til Trondheim, så til Bodø, Oslo og så hjem. Litt avhengig av eksamen får jeg kanskje tid til å stikke innom Bergen også, men akkurat nå føles alt egentlig bare kaotisk og stressende. Jeg krysser fingrene for en B i nettjournalistikk, så slipper jeg å reise hjem med følelsen av at dette semesteret var totalt bortkastet, uavhengig av om jeg får ta den første journalistikkeksamen på nytt.
Alt jeg ville var å oppnå C i snitt, men som vanlig ser jeg ut til å ha overvurdert mine egne akademiske evner. Som vanlig ender alt i et jævla kaos av tilfeldigheter og sjansespill.
Da har jeg ikke blogget på en stund, og siden vi ganske nylig ble ferdige med et seks ukers kurs i nettjournalistikk, tenkte jeg at jeg skulle presentere noen av de sakene jeg ble mest fornøyd med i løpet av kurset. Som tenkt, så gjort! Den saken jeg ble mest fornøyd med er en av de siste jeg skrev. Den er også tilgjengelig i studentmagasinet Ventus, for de som måtte interessere seg. Siden jeg ikke ble særlig fornøyd med hvordan den endte opp der velger jeg heller å presentere den slik den fremstod i Nettopp.
Fruktbart samarbeid
Skuespiller Nicolai Cleve Broch (38) er glad for å kunne fortsette samarbeidet med Agnes Kittelsen (33) etter tv-serien Halvbroren.
Samarbeid: Nicholai Cleve Broch synes han hadde et fint samarbeid med Agnes Kittelsen på Halvbroren, og er glad for å kunne spille med henne i stykket bedrag. Foto: Erik Berg, for Riksteateret.no
- Per Olav Sørensen hadde regi på Halvbroren, og kjente til meg, Agnes og Samuel Fröler fra før. Agnes og jeg hadde et veldig fint samarbeid på Halvbroren som vi hadde lyst til å videreføre. Man får veldig mye igjen for å jobbe sammen over flere prosjekter - når man kjenner hverandre bedre, er det lettere å få ting til å funke. Derfor var det helt klart en bevisst sammensetning fra Per Olav sin side og også et ønske fra oss tre om å få jobbe sammen igjen, sier skuespilleren.
På tross av et fint samarbeid, er det ikke alltid like enkelt å være på turné.
- Man blir godt kjent, vi er sammen mange timer hver dag. Samtidig er det viktig å ha litt privatliv, noen dager er vi for oss selv hele dagen og tar en pause fra hverandre. Det tror jeg er viktig. Det eneste som er tungt med å være på turné er å savne familien sin. Jeg tenker at det er verst for meg, barna har ikke tid til å savne. Når jeg ringer dem er det alltid et eller annet de skal, så jeg tror det er verre for meg enn for dem.
Broch har ikke vært så mye å se på TV og kino siden filmen Max Manus - nå sist spilte han Barnum Nilsen i Halvbroren - likevel har han jobbet mye i mellomtiden.
- Jeg har jobbet veldig mye i mellomtiden egentlig. Etter Max Manus begynte jeg en del med regi, og hadde regi både i radio og TV. Samtidig jobbet jeg en del på teaterscenen. Jeg jobbet altså hele tiden, men jeg er opptatt av å vente på interessante prosjekter. Derfor kunne jeg gjort mer film, men det hadde vært filmer som jeg kanskje ikke hadde vært så stolt av.
Hans seneste prosjekt, stykket Bedrag, er et ekstremt dialogdrevet stykke, som krever mye tilstedeværelse av skuespillerne.
- Det krever en enorm konsentrasjon, det er en øvelse å være tilstede og lytte til hverandre. Man blir sliten på en litt annen måte enn ellers, i hodet og ikke i kroppen. Samtidig ser jeg på det først og fremst som en gave og en enorm mulighet. Det er sjelden man får lov å spille i noe som er så gjennomarbeidet og har så deilige dialoger. De er skrevet veldig musikalsk. Jeg føler at teksten puster veldig, den er ikke så vanskelig å lære seg.
Stykket plasserer mye ansvar på skuespillerne.
- Regissøren har blottet stykket veldig for all staffasje, slik at det som står i sentrum er ordet og skuespillerne. Det var bevisst, og noe av grunnen til at han valgte oss. Jeg vil også påstå at selv om hver kveld ligner på hverandre, er den ene aldri helt lik den andre, og det er viktig for å holde liv i forestillingen. Sånn er det på film også - den store forskjellen er at på film skal du treffe hundre prosent én gang, mens på teater skal du treffe hundre prosent gang etter gang. Det krever et mye større og dypere forarbeid - film er mer spontanitetens kunstart. Idet man har fanget noe så er det gjort, og da klarer man som regel ikke å gjøre det igjen før veldig lenge etterpå.
I løpet av sin karriere har Broch jobbet mye på både scenen og foran kamera, og bedyrer at én ting ligger hans hjerte nærmest;
- Nettopp det at jeg kan jobbe på begge måter ligger mitt hjerte nærmest. Begge utfyller hverandre veldig fint - hvis jeg har filmet mye savner jeg å stå på scenen, og motsatt. De har også sine egne energier, men begge er fine å være i. På teater er man medfortellende hele veien, mens på film handler det mye mer om å skape øyeblikk, og så blir de satt sammen til en helhet av noen andre etterpå. Fra en skuespillers ståsted er det to forskjellige måter å fortelle på, og det ene er like interessant som det andre.
I det siste har jeg hatt problemer med å være meg selv.
Eller, jeg har vært meg selv så langt det har gått, men det har kostet hundre ganger mer enn det vanligvis gjør. Kanskje det er derfor jeg ikke får sove nå, kvelden før vi skal ha katastrofeøvelse på universitetet.
Kanskje det er defor underbevisstheten min tvinger meg opp av sengen for å tegne. Jeg kommer selvfølgelig til å være trøtt i morgen, men det får jeg ikke gjort noe med uansett.
Nærhet er et komplisert tema for mange med Aspergers, dette vet jeg av personlig erfaring og etter å ha lest meg opp over lang tid.
Noen er nesten ikke i stand til fysisk kontakt overhodet, andre utnytter alle muligheter de kan få fordi de har blitt "fratatt" muligheten til fysisk nærhet gjennom store deler av livet.
Personlig er jeg nok litt midt i mellom, selv om jeg ofte har følt på et behov for fysisk kontakt uten å ha muligheten til å få det oppfylt. For meg (og mange andre, vil jeg tippe) er det nemlig ekstremt viktig at jeg føler meg vel med meg selv, og at kontakten skjer på mine premisser.
For meg handler det like mye om å gi som å ta. Når jeg oppsøker eller åpner meg opp for fysisk kontakt er jeg nemlig på mitt aller mest sårbare, og da har jeg satset alt. Ja, ord kan være vanskelige, ord kan såre, men hvis jeg åpner meg opp for deg fysisk betyr det at jeg stoler på deg. Når jeg skriver dette kommer jeg ikke på en situasjon hvor jeg kan huske å ha blitt fysisk avvist. Det kan ha skjedd, men i såfall har jeg vært for full til å huske det.
Redselen for å bli avvist er selvsagt alltid der, og derfor er jeg nok mye mer forsiktig enn andre. Likevel, når jeg oppsøker fysisk kontakt er jeg også på mitt sterkeste, mitt mest uovervinnelige. For da har jeg overvunnet den største frykten av alle: min egen angst.
Før jeg åpnet det var jeg kjempehappy, nå skulle jeg endelig få komme meg til behandling, tenkte jeg.
Det har seg nemlig sånn at jeg ikke fikk gått på en time jeg skulle hatt den 5. april fordi SMS-systemet ved Nordlandssykehuset ikke fungerer.
Når jeg åpnet det ble jeg automatisk kjempestresset og ganske irritert. Jeg har nemlig bare én fraværstime (eller fraværsdag?) igjen på nettjournalistikkkurset vi holder på med nå. Jeg håper inderlig at dette brevet gjelder som legeerklæring, ellers får jeg krysse fingrene for at foreleserne er forståelsesfulle.
