matsv

Å som jeg elsker å hate denne formen for menneskelig kommunikasjon!

Et av de mer "interessante" aspektene ved å ha Aspergers, er at man sliter med ting som andre mennesker ikke enser  en tanke. Å småprate med andre, spesielt mennesker man ikke har truffet på en stund, kan for eksempel være en prøvelse. I mitt tilfelle kan det ofte gå greit hvis det dreier seg om personer jeg kjenner relativt godt, men til og med hvis selve praten går bra er det etterpå som er verst.

Uansett hvor hardt jeg prøver klarer jeg aldri helt å bli kvitt de kvernende tankene som kommer etterpå;

Hvordan fremstod jeg nå?

Sa jeg noe feil? Faen, jeg skulle ikke ha sagt det...

Hva tenker hun egentlig om meg?

Gikk vi på overtid? Burde jeg ha avsluttet samtalen før? 

Herregud så elendig jeg var!

Hvor mange av disse jeg har og hvor lenge de varer avhenger av situasjonen og hvem jeg nettopp snakket med, samt hvor godt eller dårlig jeg føler samtalen gikk. Det hjelper heller ikke på saken at jeg ikke liker å unngå folk heller, med mindre jeg er helt sikker på at de ikke har oppdaget meg. Men det sies at det første steget på vei til å bli kvitt et problem er å innrømme at man har et, så derfor har jeg nå gjort det offisielt. Det positive er selvfølgelig at mer eksponering bare kan gjøre meg bedre, uansett hvor ubehagelig det måtte føles både under og i etterkant.

Paradokset er at jeg ser på meg selv som en relativt sosial person (i det minste når jeg er i humør til det), og jeg vil virkelig ikke at folk skal begynne å unngå meg aktivt for å la være å "plage" meg. Dog burde jeg kanskje bli flinkere til å la meg selv unngå personer hvis jeg kjenner at jeg overhodet ikke er i et pratsomt humør. Men det blir jo feil det også!

Faen.

Dagens musikktips:

Dette er et innlegg jeg har hatt lyst til å skrive veldig lenge, men har ikke tatt meg tid til å gjøre det før nå. Grunnen er at staben nå er i mekling, og i verste fall risikerer alle som følger med at det ikke kommer noen flere episoder på skjermen fremover.

Jeg er en av dem som har fulgt med mer eller mindre uavbrutt siden starten i '98, og for meg handler Hotel Cæsar om flere ting;

Avbrekk i hverdagen - Det er deilig å ha en serie som går fast, som alltid vil gi deg et avbrekk uansett hva som skjer i livet ditt ellers.

Relasjoner - Jeg hører stadig fra folk at Hotel Cæsar er noe av det kleineste som går på TV. Det finnes kleine scener, absolutt, men for meg er en av de viktigste egenskapene til serien at jeg kan relatere meg til karakterene og mange av situasjonene de havner i på en eller annen måte. Det tror jeg veldig mange er enig med meg i.

Spenning - Når en serie går over lang tid, kan man bygge opp spenning (og la den vare) over flere episoder. En annen ting jeg får høre svært ofte er at Hotel Cæsar bare handler om drama og intriger, men det stemmer absolutt ikke! Det handler også om kjærlighet, mellommenneskelige relasjoner og samfunnsaktuelle tema (serien har rukket å ta opp svært mange av disse, inkludert alkoholisme, blogging, naturvern, rusmisbruk, sjekking (såkalte "sjekkeguruer") m.m).

Følelser - Dette har jeg allerede nevnt litt, men serien rommer et vidt spekter av følelser, fra glede, tristesse og spenning til apati og samhold.

Favorittøyeblikk

Noen av mine favorittøyeblikk fra serien inkluderer;

Liv Lilands død - Herregud! Jeg tror aldri jeg har følt meg så tom etter å ha sett på tv. Måten scenen var filmet på, med hjerteballongene som fløy opp i luften i sakte film og den foregående romansen med Jens August over en hel sesong gjorde dette til et helt spesielt øyeblikk.

Cecilie Hove og Viktoria Anker Hansens bilkræsj - Enda en vanvittig sesongavslutning. Her ble alkoholproblematikk tatt opp på flere nivåer, ikke bare ved at Viktoria hadde et rusproblem som hun sannsynligvis hadde "arvet" fra moren sin Juni, men også ved at Viktoria og Cecilie hadde vært ute og festet for så å sitte på med en full sjåfør.

Runa og Goggen ble sammen - En vanvittig fin kjærlighetshistorie, både i måten den var skrevet, filmet og spilt på.

Georg Anker Hansens død - Jeg husker ikke så mye av dette, men jeg husker at jeg satt med inntrykket av at det var noe av det mest dramatiske jeg hadde sett på TV i mitt liv til da. 

 La oss håpe at staben klarer å oppnå tarifflønn, og at vi får ti nye år med Hotel Cæsar!

I dag er dagen da vi kjemper for våre rettigheter. Enkelte politikere prøver å innbille oss at denne dagen er oppbrukt, at den ikke burde være en offentlig fridag fordi vi allerede er kommet "langt nok" i utjevning av forskjeller mellom kapitalister og arbeidere, menn og kvinner.

Tull!

Vi står faktisk på tampen av det som kan vise seg å bli en av de verste sosialøkonomiske krisene Norge har sett siden 1800-tallet. Foreløpig gjør vi det bra, men fortsatt mister folk til stadighet jobbene sine. På Peterson i Moss og Ranheim og NLI  Alfr. Andersen AS i Larvik har flere hundre arbeidere bare i år erfart de negative sidene ved markedskapitalismen. Samtidig står E.C Dahls bryggeri i Trondheim i fare for nedleggelse. Kvinner tjener i gjennomsnitt bare 80% av det menn gjør, men det bekymrer ikke Erna Solberg - hun er bare opptatt av at såkalte velferdssnyltere skal måtte leve på 70kr dagen. 

Beveger vi oss over til AP, som skulle ha vært arbeidernes høye beskyttelse, ser vi at de har jobbet iherdig med å innføre vikarbyrådirektivet, som ganske sannsynlig vil føre til sosial dumping på høyt plan i Norge.

Derfor må vi fortsette å kjempe for ikke bare våre egne rettigheter, men rettighetene til våre søstre, brødre, proletarer og kamerater! Ikke bare innenlands, men også utenlands. Vi må fortsette å kjempe for rettighetene til palestinere, amerikanere, russere og andre folkeslag.

Husk at det alltid er stillhet før en storm, og at det verste aldri kommer før du tror det er over.

Dagens musikktips:

La merke til at Paul Bjerke i sin spalte Pauli ord i Klassekampen i dag skriver om de mulige konsekvensene av en allianse mellom Høyre og FrP, støttet av Venstre og KrF. Tenkte jeg skulle utbrodere og skrive litt rundt dette temaet. For de som ennå ikke har fått det med seg, vedtok Venstre på sitt landsmøte nylig at et borgerlig flertall ved valget i 2013 skal gi en borgelig regjering. Det betyr i praksis at det er utelukket for dem å støtte en rødgrønn regjering, og trolig vil KrF vedta den samme strategien.

Med mindre FrP gjør et fullstendig katastrofalt valg, vil de antagelig bli større enn KrF og Venstre til sammen. Da blir spørsmålet for partiene om representantene klarer å samarbeide. Både Venstre og KrF kommer til å slite med å finne frem til en felles politikk med FrP, og det er derfor det nylige landsmøtevedtaket til Venstre er så paradoksalt, fordi det innebærer at partiet i praksis kommer til å måtte svelge en hel haug med kameler for å få en viss innflytelse på politikken til regjeringen. Strategien gir allikevel mer mening enn situasjonen til SV, som i praksis fungerer som et støtteparti for AP uten å få gjennomført noe særlig politikk overhodet, på tross av at de er en en del av regjeringen.

Denne situasjonen kommer til å føre til at både KrF og Venstre kommer til å jobbe for å få igjennom kjernesakene sine, og det vil si at venstresidene i partiene vil bli ignorert fullstendig. KrF vil kreve, for å bruke Pauls ord, "mulla-aktige familie og skolepolitiske reformer". Venstre har på sin side utryddet alle EU-motstandere i ledelsen bortsett fra Trine S. Grande, og kan derfor ende opp med å bli et ja-parti på neste landsmøte. Dette vil utvilsomt prege politikken deres, og i møte med FrP vil de heller ikke ha mye de skulle ha sagt om miljø.

Om du ennå ikke har forstått konturene av marerittet jeg her forsøker å skissere, fortsatt overbevist om at Norges politiske situasjon umulig kan bli mye verre enn den allerede er, kan jeg oppsummere med setningen "Siv Jensen som finansminister og Erna Solberg som statsminister".

Trenger jeg si mer?

Dagens musikktips:

Da har jeg blitt medlem av autismeforeningen i Norge, og har fått en del papirer og skriv i posten. Et av de mer interessante er et hefte med tips og hint til venner av folk med Aspergers. Tenkte jeg skulle dele oppsummeringen i heftet her, slik at den kan være til hjelp for venner av folk med Aspergers, folk som lurer på om de har venner innefor spektrumet osv.

Oppsummering av praktiske tips

• Spør! Fordi du trenger å finne ut hvordan akkurat han fungerer, fordi han trenger å finne det ut selv, og fordi han antagelig har vanskelig for å sette ord på ting han opplever og trenger å bli bedre på det.
• Vær ærlig. Si det du mener, ikke gjem budskap mellom linjene. Prioriter å være konkret og tydelig fremfor å være høflig.
• Husk at det du sier oppfattes veldig bokstavelig. Unngå formuleringer som innbyr til misforståelse (f.eks. at du spør om han vil ha cola, men egentlig mener å spør om han vil ha noe å drikke i det hele tatt eller at du sier du kommer litt over åtte når du egentlig vet du kommer nærmere halv ni, og hvis du sier at han "kan ringe deg når som helst", må du stå for det når han ringer deg fem om morgenen dagen etter).
• Pass på bruk av ironi og vitsing som kan misforstås.
• Vær forsiktig når du kommer med konstruktiv kritikk.
• Ikke bli fort fornærmet. Hvis du blir det bør du forsikre deg om at det ikke dreier seg om en misforståelse, ikke gå ut fra at han vet hvordan du oppfattet det han sa. 
• Unngå omfattende, generelle spørsmål som er vanskelige å svare på (hva tenker du om forslaget mitt, hvordan er det på den nye jobben, hvordan har du det). Prøv å være mer konkret slik at det er lettere å finne ut hvilken bit man skal trekke fram (er du enig i forslaget mitt - hvorfor ikke, er det trivelige folk på den nye jobben din, du ser lei deg ut - har det hendt noe spesielt).
• Godta behovet for å være alene. Det er ikke noe personlig i det.
• Ikke tving ham til noe fordi "det skal være sånn". Hvis du ikke kan gi gode grunner så trenger det ikke å være sånn.
• Hjelp til i sosiale situasjoner. Hvis dere prater og han står ved siden av dere men ikke vet om han kan ta del i samtalen eller ikke, så gjør det klart ved å dra ham inn i den, for eksempel. Gi ham den tiden han trenger. Hvis han har en tendens til uforvarende å si noe uhøflig kan dere bli enige om et slags tegn på forhånd som du kan bruke for å advare ham i situasjonen.
• Det der med øyekontakt og å ikke alltid greie å snakke er ikke personlig det heller.
• Godta at han noen ganger ikke vil greie ting han kan greie andre ganger. Ved behov, få ham til å innse dette selv også.
• Vær forsiktig med å tolke det han sier, eller kroppspråket hans. Det betyr ikke nødvendigvis det som er naturlig for deg å anta.
• Han har følelser selv om det kanskje ikke virker sånn for deg. Han har bare andre måter å uttrykke det på.
• Husk at plutselig sinne, fortvilelse eller motvilje mot å gjøre noe kan komme av overbelastning. Selv om han ikke greier å uttrykke det. Gi ham mulighet til å få ro og tid til å komme seg. Snakk om slike ting før de oppstår.
• Angående det å oppfatte sanseinntrykk annerledes: se deg rundt og tenk over om det er noe som enkelt kan gjøres mer autistvennlig - slå av TVen istedenfor å ha den på standby, når du ikke lader mobilen trenger du ikke  ha den stående i kontakten, la være med parfyme osv. (avhengig av hva vedkommende reagerer på selvfølgelig).
• Forbered ham på ting som skal skje. Gi så mye info som mulig. Ikke si noe som kanskje ikke kommer til å skje uten å gjøre oppmerksom på det. Gi ham tid til å omstille seg hvis noe uventet skjer. 
• Ikke gi tom ros, men hjelp ham til å holde selvtilliten oppe.

Dagens musikktips:

Denne lørdagen skrev Vegard Skjervheim en kronikk i Dagbladet om såkalt "trygdesnylting", en kronikk som denne uken har vært heftig debattert blant både politikere og menigmann.

Jeg tenkte jeg skulle kaste meg inn i debatten, og mitt utgangspunkt blir en artikkel publisert i går, hvor det bla.a. fremgår at Vegard har en psykisk diagnose. 

La oss først av alt ha det helt klart for oss;

Psykiske diagnoser er vanskeligere å oppnå enn fysiske diagnoser, fordi de er vanskeligere å stille, ofte mer komplekse og av varierende karakter (en pasient kan ofte ha symptomer som tilfredstiller flere enn én diagnose på en gang). Av disse samme grunnene finnes det også en grunnleggende skepsis til psykiske diagnoser blant menigmann, spesielt når det kommer til å motta noen form for offentlig stønad.

Fordi psykiske diagnoser er vanskeligere å oppnå, burde de også møte samme respekt og forståelse i samfunnet når det kommer til hvorfor enkelte mennesker ikke er i stand til å jobbe. Det ser desverre ikke ut til å være tilfelle. Nå skal det sies at enkelte diagnoser kan være tidsbestemte (som f.eks. depresjon, som ofte utarter seg i perioder og kan ha varierende styrke), og enkelte kan holdes i sjakk med medisinering. Andre kan være kroniske (som former for sosial angst, syndromer som Aspergers og Tourettes), og andre igjen kan være kroniske, men ikke av en slik art at de hindrer utførelse av arbeid.

Hvilke diagnoser som eventuelt hindrer utførelse av arbeid bør derimot avgjøres av fagkyndige, og de bør gjøres på et individgrunnlag med tanke på hvilket arbeid det dreier seg om og individets sykdomshistorie, allmenntilstand osv.

Og hvis det viser seg at en person har pådratt seg en skade, enten av fysisk eller psykisk karakter, i møte med arbeidslivet (som i Vegards tilfelle) burde det være en selvfølgelighet at personen får motta arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller andre former for kompensasjon til personen eventuelt har fått kommet seg ut i arbeid igjen. Hvis ikke, hva har vi en velferdsstat for?

Selvfølgelig bør syke personer få muligheten til å bli friske. Men det ligger i sakens natur at personer med en psykisk diagnose ikke nødvendigvis kan friskmeldes på samme måte som en person som f.eks har brukket beinet sitt. I verste fall risikerer man at personer som blir møtt med de samme utfordringene som førte til arbeidsuførhet i utgangspunktet blir påvirket så sterkt i en negativ retning at de blir varig uføre, når de kanskje kunne kommet seg tilbake i arbeid hvis de fikk tid på seg til å bli tilstrekkelig friske. Og dette må da være mer samfunnsøkonomisk kostbart enn å simpelthen gi penger til de som trenger det?

Tenk på dette neste gang du har lyst til å mase om at det må bli slutt på trygdesnyltingen her i landet.

Dagens musikktips:

De siste par ukene har jeg holdt på med et innlegg som egentlig skulle ha blitt trykket i en eller flere aviser i dag, men fordi jeg har hatt mange andre ting å gjøre fikk jeg ikke ferdigstilt det før på fredag i 13-tiden.

Derfor har det ikke blitt trykket, og derfor poster jeg det på bloggen istedet;

I dag er autismedagen. Den faller på 2. april hvert år, og er en internasjonal markering for å øke bevisstheten om og rundt autisme. Autisme er en utviklingsforstyrrelse karakterisert ved problemer med sosial interaksjon og kommunikasjon.

I tillegg til Autisme finnes Aspergers syndrom (AS) og «Uspesifiserte utviklingsforstyrrelser», som til sammen utgjør det som kalles «autismespektrumet» av fagfolk.

Dette er et ganske bredt spektrum, og derfor finnes det ikke en spesifikk oppførsel eller mangel på sådan som kan avgjøre om en person faller innenfor spektrumet.

Fellestrekk er problemer med sosial interaksjon, og mange personer som faller innenfor spektrumet opplever sosial angst i større eller mindre grad. Hvor hemmende de forskjellige diagnosene er på livsutfoldelse og arbeidsutførelse varierer veldig fra person til person, men de lærde strides om hvorvidt «høytfungerende autisme» og AS er forskjellige, eller én og samme diagnose ⁱ. For å sette dette i perspektiv kan det nevnes at norske universiteter er fulle av folk som befinner seg på spektrumet.

AS skiller seg fra Autisme ved at folk med denne diagnosen ikke har kognitive utviklingsforstyrrelser eller språkproblemer. Forøvrig har både folk med Autisme og AS følelser - de kan ha problemer med å relatere seg til andre folk, men har likefullt følelser. Noen har faktisk sterkere følelser enn «normale» folk som følge av at de har utviklet [kronisk] depresjon som et resultat av diagnosen sin.

Det er viktig å understreke at folk med AS fortjener å bli behandlet som normale folk, selv om de ikke alltid oppfører seg «normalt» i alle sosiale situasjoner. De som velger å være åpne om situasjonen sin kan derfor forvente forståelse fra venner og kjente når de ikke handler helt «korrekt».

Empati

Folk med AS har problemer med å lese kroppsspråket til andre mennesker, og problemer med å tenke «on the fly» i konversasjoner. Derfor kan de si ting som kan gjøre andre folk lei seg uten å være klar over det, og kan ha problemer med å oppfatte når andre folk blir skuffet, indignerte osv. Når det er sagt er de ofte de første til å legge merke til når folk virkelig ikke har det bra.

Så selv om det kan virke som om personer med AS ikke har empati, er ikke dette tilfelle. Faktisk kan folk med AS oppnå en mye dypere form for empati enn det «normale» folk kan, fordi når man har AS vil empati ikke bare si å «sette seg i mine sko», men å «føle som jeg gjør», «se som jeg gjør» og «bli som meg».

Håp

Mitt håp for denne dagen er at flere som faller innenfor autismespektrumet velger å være åpne om sin situasjon, sine problemer og sine sterkere sider. Da kan de i større grad bli møtt med åpenhet og toleranse, på tross av at ikke alle er helt A4.

- Mats Vederhus for fylkeslaget Sør Trøndelag i Autismeforeningen i Norge

Kom nettopp hjem etter å ha vært ute siden kl. 13:15, og begynner å merke at jeg er temmelig sliten. Karrieredag med linjeforeningen var interessant og hyggelig, men slitsomt. 

I morgen er det en ny lang dag, hvor jeg begynner kl. 10:15, og føler jeg er nødt til å være på skolen frem til kl. 17:00, fordi vi har seminar som begynner kl. 15:00, og jeg har ikke vært på de siste par seminarene. 

Det mest slitsomme med å være sliten er å innse hvor lite en egentlig orker, og den dårlige samvittigheten som hoper seg opp når man hopper over noe man egentlig skulle gjort.

Får håpe at jeg i det minste klarer å få meg en relativt sammenhengende natts søvn...

Dagens musikktips

Da har jeg den siste uken, delvis motivert av at mitt forrige innlegg skapte en... interessant... debatt på Facebook, vært på forskjellige forretninger i Trondheim sentrum, på jakt etter et vaskebrett. Etter å ha vært innom Ekspert, Jernia og 2 Nille-forretninger, kan det meddeles at resultatet ble nedslående.

Derfor, en oppfordring til alle butikker: Skaff dere vaskebrett, kvitt dere med vaskemaskiner!

Skal prøve å få gått innom noen flere butikker i neste uke, avhengig av hva jeg får tid til.

Om det ikke er kommet frem i mine tidligere innlegg, ser jeg på meg selv som en feminist. Ihvertfall mesteparten av tiden. Men når det kommer til enkelte oppgaver er jeg fortsatt av den oppfatning av kvinner egner seg bedre enn menn til å utføre dem. Vasking er en av disse.

Jeg vet ikke hvorfor, men vasking er en av disse tingene som kan få selv den mest innbitte feministiske mann til å drømme seg tilbake til tiden da menn var ute og jaktet, gutter hogget trær og kvinner varmet hulene.* Legg merke til at jeg her snakker om vasking ved hjelp av vaskemaskin, jeg har aldri prøvd å vaske klær for hånd og har derfor ingen formening om dette.

Det første som kan virke avskrekkende ved moderne vaskemaskiner er brukergrensesnittet. Eller "kontrollhælvete", som jeg liker å kalle det. En hver moderne vaskemaskin med respekt for seg selv har minst fire forskjellige knapper og to innstillingshjul. Ved siden av disse er det som regel også skrevet en drøss med tekniske begrep som tilsynelatende skal gjøre det enklere å forstå hvordan man skal få istand en vellykket vask. Hvilken moderne mann er det som ikke har klødd seg i hodet i møte med begreper som "sentrifugering", "kulørt vask", "easy iron", "skyllestopp", "intensivskyll", "forvask" og "ettervask"? Hvorfor kunne ikke alle disse alternativene bare blitt byttet ut med en knapp merket "Vask for helvete" ?

For ikke å snakke om vaskelappene;

Min teori er at det kreves en doktorgrad, om ikke flere, i husmorsstell for å forstå en gjennomsnittlig vaskelapp. Med mindre man er jente og har lært å tolke lappene fra sin mor (noe må det jo være, alle jenter ser ut til å kunne dette)*. Derfor har jeg gitt opp å prøve, og hver gang jeg hiver klesplaggene mine i den firkantede boksen er det på lykke og fromme.

Heldigvis har det gått relativt greit til nå, men jeg er faktisk glad for at jeg slipper å ha en vaskemaskin i huset (der jeg bor er det et felles vaskerom for alle leiligheter). Når jeg har lett meg gjennom mylderet av knapper og faktisk fått startet monsteret, pleier jeg å slippe ut et lettelsens sukk, vel vitende om at marerittet er over. Men hvis man er så uheldig å ha vaskemaskin i hus, er jo selvfølgelig marerittet bare såvidt begynt. For å forsikre seg om at klærne blir ordentlig vasket, bestemte de sadistiske jævelene som  oppfant vaskemonsteret seg for å sørge for at klærne ble snurret rundt. Fort, FORT! Så fort, faktisk, at moderne vaskemaskiner avgir så mye støy og dirrer så mye at det er et mirakel at de holder seg på bakken og ikke blir til flyvende prosjektiler som farer gjennom rommet de står i, resten av huset og ut på gaten.

Derfor, neste gang du ber mannen eller typen din om å ta vasken, ha nåde og gå til anskaffelse av et vaskebrett!

* Dette er et utsagn basert på min personlige erfaring, og medfører ikke nødvendigvis universell korrekthet.

Dagens musikktips: